Bitter, bitter mann!

Jeg håper ikke at jeg kommer i noen som helst problemer hvis jeg skriver noe stygt om myndighetene her i landet, eller rettere sagt, en enkelt person i politiet. Jeg tar sjansen..
De fleste som bryr seg om basketball i Norge har nok fått med seg at våre kjære importspillere i Ulriken har slitt med sin søknad om arbeidstillatelse. De fleste med en skvett vett (hey hey, det rimte) i skallen tenker vel og at dette har tatt lenger tid enn det som normalt i slike saker. Idrettsutøvere blir til og med prioritert i slike saker, i følge en sjef i UDI som ble sitert i BA på tirsdag. Her er problemet: UDI har ikke mottatt søknaden, selv om den burde vært sendt  for over en måned siden.
Alle i Ulriken var under forståelsen om at søknadskjemaet skulle bli sendt fra politiet i Bergen til UDI den 8.januar. Da BT ringte meg i går fikk jeg vite at politiet ikke hadde sendt søknaden som de skulle, og at Paul og Taylor mest sannsynlig ikke vil kunne spille i helgens kamp mot Asker.
Alt dette maset på grunn av en eneste enkeltperson i politiet som sannsynligvis bruker dagene sine på å spille kabal foran dataskjermen. Hva som har skjedd med papirene vet jeg ikke. Men det er jo kaldt ute, så kanskje vedkommende har brukt papirene som lommetørkle eller noe? Eller så er han bare en bitter gammel mann som tar glede i å vite at han ødelegger for folk ved å ikke gjøre jobben sin.. Lurer på hvilke av disse to årakene som er riktig jeg.. (dette er til deg, Onkel politi. Jeg håper jeg ikke har støtet deg så mye her. Jeg har generelt mye respekt for politiet. Det er sannsynligvis en tøff jobb, som etter min mening er veldig underbetalt. Jeg vet også om mennesker i politiet som har vært svært hjelpsom i slike saker tidligere. Så dette er ikke et angrep mot politiet, bare en enekelt person som ikke har gjort jobben sin)
Hvis denne mannen hadde fått ut fingen og gjort jobben sin kunne Paul og Taylor spilt i kampen vår mot Frøya og kampen mot Asker på søndag ville ikke vært et spørsmålstegn. I og med at vi ikke klarte å vinne mot Frøya er alle teoretiske muligheter for å nå sluttspillet ute. Jeg sier ikke at vi hadde klart det uansett, for vi måtte fått hjelp fra andre lag vi ikke har kontroll over. Men når en eneste person i politiet gjør at vi ikke kan stille med fullt lag mot Frøya og dermed svekker mulighetene våre for å vinne den kampen, da blir man litt bitter. Jeg er bitter. Resten av laget er sikkert bitter. Geir er bitter. Til og med David Swan er sikkert bitter. Thomas Anthun Nielsen er bitter. Paul og Taylor er lei seg (de er så hyggelige at de ikke har bitterhetsgenet i seg).
Nå gjennstår det egentlig bare å se om UDI viser oss barmgjertighet og gir Paul og Taylor arbeidstillatelse på dagen. Håper avisene tar saken alvorlig, siden det tross alt var BT som absolutt nok engang måtte skrive noe negativt om basket da de hadde oppslag som handlet om at Ulrikens og Gimles importer hadde spilt uten arbeidstillatelse.
Nok fra meg... Snakkes!

Filmåret som var

Ok, nå er det sikkert  tre-fire måneder siden jeg sist skrev på bloggen min. Det er ikke alltid like motiverende å skrive meningsløse innlegg om filmer og basketball. Men siden det er et nyt år, så kan jeg vel begynne å skrive med en ny giv, og alt er liksom tilgitt. Det er som i Forrest Gump i den scenen med Ltd. Dan og Forrest på et utested på nyttårsaften. De møter to billige sluts, og den ene er fast bestemt på at nyttårsaften er så deilig, sden da kan alt det dumme man har gjort bare glemmes, og man starter med blanke ark igjen. Tull og tøys spør du meg... De samme regningene jeg ikke gadd å betale i desember ligger fortsatt på kjøkkenet og venter på meg. Damn you to hell!!!
Uansett, 2009 var et sånn midt i mellom filmår såvidt jeg kan huske, så vi fort gå gjennom høydepunktene, og nedturene....

Høydepunkter:

Avatar
For en visuell opplevelse!! Det er det største komplimentet jeg kan gi denne filmen, sammen med det faktum at James Cameron har klart å trosse alle odds med å lage en film om en gjeng tre meter høye skikkelser med blå hud og hale på. Det hadde jeg aldri trodd at jeg skulle gidde å se. Spesielt hadde jeg aldri trodd at jeg skulle bli sånn semi tiltrukket av hun hovedblåingen... Kudos. Det som hindrer Avatar å være en sekserfilm er det at historien er uoriginal og du sitter igjen med en følelse av at du har sett den før... Men James Cameron har klart å gjøre en prikkfri 3D-opplevelse, noe som må få Peter Jackson til å slå seg selv med en hammer. Tenk Ringens Herre laget i dag, med tilsvarende effekter som Avatar. Jeg fikk nettopp frysninger..

Hangover
Glimrende den første halvtimen. Litt kjedelig i midten og helt fantastisk de siste tre minuttene. Er det mer å si? Tja, kanskje det at filmen får høy karakter av en eneste grunn.... Alan. Hvor fet er ikke Alan. Tips: Se filmen igjen og spol frem til talen han holder for de tre andre på taken av Cecar`s Palace... Den er verdt pengene alene.

2012
2012 er egentlig ikke så ufattelig bra. Det er bare det at jeg har en viss fascinasjon for katastrofefilmer... Derfor var 2012 en kul film for meg.

Harry Potter and the Half Blood Prince
Men bare fordi jeg digger Harry Potter. Ikke den beste filmen i serien, men heller ikke den dårligste (Harry Potter and the Chamber of Secrets)... Gleder meg til den syvende filmen i serien som visstnok skal deles opp i to flmer...

The Twilight Saga: New Moon
Ok ok ok ok.... La meg forklare meg litt her. Jeg så første filmen i april uten å fullføre den fordi jeg syntes hele Twilight-konseptet var noe hersens emoskvip. Men andre filmen er rett og slett bedre. Den fenger meg til det punktet hvor den går forbi forglemmelig til en opptur, rent kinoopplevelsemessig (er dette et ord?). Det eneste som plager meg er hvor klissete forholdet mellom Bella og Edward er. Hvor mange ganger skal de si "Jeg dør uten deg", eller "Jeg elsker deg høyere enn månen stjernen og tre andre galakser tilsammen". Noe kvalmende, men hva annet kan man forvente når...............?

Millenium-filmene
Ikke like bra som bøkene. Det føles som et sammendrag, som det også blir, men jeg kan ikke si annet enn at det er godkjent. Selv skulle jeg helst ha sett at Millienium ble til tre miniserier for HBO. Men man kan ikke få alt her i verden.

Inglorious Basterds
Endelig en ny Tarantino-film. Quentin Tarantino har laget tidenes feteste film (Pulp Fiction), så jeg må rett og slett se alle filmene han har en finger med i spillet i. Death Proof søg og dermed ble jeg noe nølende med å forvente store ting fra denne filmen. Men den eide!!! Lett en top tre film i 2009. Hvis du er uenig så setter du den i DVDen, ser åpningscenen og så er du stille i rundt to uker etterpå.

Star Trek
Fet nok. Den underholdt fra ende til annen. Ikke mer å si..

Død Snø
Denne filmen var faktisk dritfet! Orker ikke skrive så mye mer om den, bortsett fra at jeg har kommet til konklusjonen om at Norske skrekkfilmer som regel er ganske gode. Noe som ikke kan sies om resten av filmproduksjonen her til lands.

Terminator Salvation
En femmer. Må se den igjen... Husker ikke mer enn at vi ble enig om at det var en femmer etter vi hadde sett den..

Taken
Liam Neeson taking names!!!! Neeson gjør sin beste Jack Bauer etterligning i en film som får trekk av ett eneste grunnlag: datteren til Neeson, som insisterer på å løpe hver gang hun skal fra A til Å som om hun var en tre år gammel jente på vei til sin mor. Patetisk!

State of Play
Russel Crowe er fet. Rachel McAdams er pen. Ben Affleck var med å lage Good Will Hunting (kom ikke på noe mer relevant å skrive om han), Helen Mirren er en fantastisk kvinnelig skuespiller. Filmen handler om journalistikk, noe jeg finner som akkurat litt over gjennomsnittet spennende. Derfor ble State of Play en femmer. Det kunne vært en sekser, men Lillis ødela den for meg ved å slakte slutten. Jeg var først uenig fordi jeg har store problemer med å kritisere noe Russel Crowe har vært med i. Etter en stund måtte jeg innse nederlag..

Law Abiding Citizen
Jeg må ærlig innrømme at jeg ELSKER filmer hvor hovedpersonen blir fratatt alt, og sverger på å ta hevn over alt og alle i hele verden. Det er helt nydelig, og det vekker opp alle de mest usunne følelsene mine. Dessverre. Derfor ser jeg alltid et eller annen mildt og koselig etter jeg har sett filmer som denne.

Nedturer:

Engler og demoner
Når var sist Tom Hanks var med i en god film? Et relevant spørsmål, mine damer og herrer. Hvor lenge skal vi snakke om han som en eliteskuespiller?  Jeg er egentlig en fan, men spørsmålet er relevant. På en helt annen side klarer jeg ikke ta Dan Brown alvorlig etter jeg leste Madonnagåten. Nydelige greier!

Public Enemies
En visstnok voldsomt karismatisk gangster. Check! Spilt av Johnny Depp. Check. Med Christian Bale. Check. Hvorfor klarte ikke denne filmen leve opp til noen som helst standard. Den var rett og slett kjedelig, noe som gir bensin på bålet til diskusjonen; Kan en god skuespillerprestasjon gjøre en dårlig film til en god en?

Transformers: Revenge of the Fallen
Ikke noe bra. Men ikke elendig heller...

Ice Age 3
Så sinnsykt kjedelig!!!!!

Når denne listen er skrevet må jeg si at jeg ikke har sett The Reader, Revolutionary Road, Gomorrah eller The Jonas Brothers in 3D (kødder).

Kan jenter dunke?

Jeg hørte her om dagen på en av podcastene til ESPNs Bill Simmons en idè han og en kamerat hadde om hvordan WNBA skulle fikses. De kom opp med ideen om å senke kurvene i WNBA slik at dunker ville være å se i damebasket og. Først tenkte jeg at det var en vanvittig idè som bare var teit. Men etter hvert tenkte jeg at det kanskje ikke er så dumt. Nå vet jeg ikke en dritt om WNBA, og jeg har absolutt ingen planer om å bruke tid på det. Men jeg har sett nok kamper fra Kvinneligaen i Norge de siste årene til at jeg kan ha en mening om nivået på damebasket i Norge (sorry, skal begynne å skrive Kvinnebasket fra nå av). Ikke den høyeste underholdningsverdien? Her er tanken: Hva om kurvene ble senket en del centimeter i Kvinneligaen slik at vi kunne se jenter dunke..

Selv tør jeg ikke ha en offentlig mening om dette, ettersom begge søstrene mine er eller har vært involvert i norsk kvinnebasket. Men de som ikke har samme familiesituasjon kan komme med deres tanker her.. Hvordan heve nivået på damebasket i Norge?

På en annen side spår jeg at Ulrikens damelag vinner kvinneligaen i år. De kommer til å drepe! Det blir litt av en helomvending fra fjorårsesongens jumbosesong. Det er slike ting som skjer med sommertrening, nye gode spillere fra Hop og Norges beste kvinnespiller i Stine Austgulen. Hun er ikke engang en kvinne. Hun er rundt syv år gammel, men hun er høyere og sterkere enn jeg er. Hun er som en jenteversjon av Magic Johnson. I fjor, da hun var seks år gammel, snittet hun over åtte returer i Kvinneligaen!?!?. Nivået var ikke all verden, men det er seriøst imponerende! Jeg kunne også nevnt storesøsteren hennes her, men hun er myndig, og da forventes det større ting av henne.

Jordan dominerte

http://www.nba.com/video/channels/hall_of_fame/2009/09/11/nba_20090911_hof_jordan_speech.nba/

De fleste har vel fått med seg at tidenes idrettsutøver, Michael Jordan, ble tatt inn i Hall of Fame i helgen. I den anledning holdt Jordan en 23 minutter lang tale som er noe av det feteste jeg noensinne har hørt. Michael Jordan stod på podiet i 23 minutter og intimiderte etter alle kunstens regler hele basketverden!
I ettertid har jeg fått med meg gjennom litt lesing på ESPN at Jordan får kritikk for hvordan han oppførte seg...?!? What? Skulle tidenes idrettsutøver stå der som en ydmyk liten tante og være snill?? Man vet egentlig lite om hvordan Jordan egentlig er. Han kontrollerer sitt eget mediaimage på en måte ingen andre klar. Han er herre over all "Jordan-footage", så hele mannen blir en slags mytisk skikkelse i forhold til andre NBA-legender som Bill Russell eller Magic Johnson.
Så når Michael Jordan for en gangs skyld snakker til basketverden, følte jeg en enorm lettelse da han nærmest gikk til angrep på de som betyr noe i basketverdenen (Pat Riley hehe), fremfor å være ekkel å klysete amerikansk, som jeg hadde forventet. Jordan viste sannsynligvis hvordan han egentlig er. En kald og kynsik konkuranssemann. Og hvorfor skulle han ikke være det? Det ville være for dumt å klare å oppnå Jordan sin status og evne uten å være villig til å tråkke på tær. Bare Jesus ville klart det.. Ikke Jordan, bare Jesus.
Så leser jeg at folk mener Jordan er hoven og arrogant... Kan han ikke få være det da? Hvis Jordan hadde vært David Robinson eller John Stockton, som og ble tatt inn i Hall of Fame i helgen, ville han ikke ha vunnet seks titler på sin egne kaldblodige måte. Han hadde stått på podiet og gitt en erkeamerikansk syvminutterstale, slik som david Robinson gjorde. Hvem gidder å høre på det? Det blir påtatt og klissete klisje!
Jeg satt og så på talen med Peter Bullock og Frederik Gnatt fra Gimle på lørdagskvelden. Peter satt nærmest i æresfrykt av Jordan. Peter, en evig Lakers og Kobe-fan (go figure...), sa dette: "Wow, Jordan just ate everyone who is anyone in the basketball world. Kobe could have never done anything like that!" . Det er poenget. Ingen var eller er like god som Jordan, så derfor er det heller ingen som burde late som om vi vet hvordan det er å være han.

Dømt til døden

Tjostolv Moland og Joshua French er dømt til døden. Synspunkter?

Den kommende sesongen...

Nå har Petter Ali Sivertsen og jeg laget linkeavtale mellom bloggene våre, så da er det på tide for meg å skrive litt igjen. Siden stavangerbasket.com er en basketside, bør jeg skrive litt om basketball i dette innlegget. Og hva vil være bedre enn å komme med noen tanker om den kommende sesongen, som nå er rett rundt hjørnet.
Jeg bestemte meg jo for å bli i Ulriken i to sesonger til. Dette til tross for gode (kanskje bedre tilbud) fra både Tromsø og Gimle. Men jeg bestemte meg for å bli. Jeg har stor tro på den type trening og spillestil vi kommer til å kjøre med Ulriken de neste årenen med Geir Bangstad som trener. Geir har for mange i basketmiljøet et noe frynsete rykte? Det jeg kan si om det, er at de beste utøverne eller trenerne jeg har vært i kontakt med gjennom karrieren min, har alle vært en smule eksentriske. Det er bare bra i min bok. Og jeg har aldri vært med på et bedre basketopplegg enn det vi har i Ulriken nå. Ja, jeg skrev nettopp det. Aldri. Selv ikke med Will Voigt, som muligens er den beste treneren jeg vet om, eller Mathias Eckhoff, som er like flink som Will og Geir, har jeg vært med på et så bra opplegg. Vi trener 300 ganger i uken, og alt vi gjør har en basketmessig hensikt. Vi gjør aldri noe uten at det er bundet opp mot noe viktig, og det er en sjeldenhet i norsk basket.
Når dette er sagt, så kan jeg ikke si at jeg har noen resultatmessige amisjoner for denne sesongen. Vi har rett og slett en veldig tynn stall, bestående av tre spillere med erfaring, og en sekk med unggutter som jobber og sliter for å finne sin plass på banen. Et godt stykke unna er vi, men samtidig er det hele tiden forbedring å se.
I skrivende stund håper jeg fortsatt å at et par gode norske spillere skal vandre inn i hallen og melde seg til tjeneste for oss. Vi krysser fingrene.
Nok om oss. De andre lagene i BLNO har vært noe mer heldige når det gjelder rekruttering av spillere. Tromsø har mistet Taj Finger og Ron Timus, men de har fått tak i Ifiok fra Harstad (sorry Ifiok, klarer ikke skrive etternavnet ditt), Matt Lawrence fra Georgia Tech??, og en 277cm høy amerikaner. Det mest spennende her blir å se hvor effektiv denne kjempen kan være. Historisk sett har ikke veldig høye spillere hatt den store suksessen i BLNO. Norske dommere kan rett og slett ikke dømme spillere over 205. Det spørs også hvor god han er. Når det gjelder tapet av Ron Timus , regner jeg med at denne Matt Lawrence er mer enn god nok til å fylle opp tomrommet.
Harstad har hentet tilbake Mario Woodsen, hentet to svensker og enda en amerikaner. Nå gjennstår det vel å se om Jeff Rogers gidder å bli norsk. Blir han det, vil Harstad se meeeget gode ut på papiret vertfall.
Gimle har hentet mn gode venn Peter Bullock fra oss. Trist for oss. Bra for Gimle. Nima Taheri har vel også funnet veien til Gimlehallen igjen, og det har pokker meg Ivan Djermann og (han som vant finalens MVP for oss da vi vant i 2007). Kanskje blir Gimle et av de beste lagene i år?
De andre lagene vet jeg lite om, bortsett fra at Mads Austgulen spiller for Asker, ifølge en annen av spillerne deres. Mads er en av de mest intelligente spillerne jeg vet om, så det er gode nyheter for Asker.
Så da gjennstår det bare å se hvordan ting utfolder seg i BLNO i år.
Fred og kjærlighet!

What!!!?!?!?!

Wow, jeg har vært ute av drift lenge. Det har vært lite som har gitt meg noe inspirasjon til å skrive noe på bloggen de siste månedene. Men farsen i Kongo gjør at jeg bare må skrive noe..

Her om dagen mente visst aktor i saken mot Tjostolv Moland og Joshua French at Norge skulle betale 3000 milliarder i erstatning til Kongo....! Dette minner om den første Austin Powers-filmen, der Dr. Evil krever at verden skal betale han en lusen million kroner for at Dr. Evil ikke skal ødelegge planeten. Da verdenssjefene ler av han, skjønner han at kravet er for lite. Han fortsetter dermed med å kreve "one hundred billion dollars", etterfulgt av sitt lumske smil med lillefingeren i munnviken.
Men etter jeg tenkte litt over saken er ikke engang denne fiskjonelle tullesammenligningen reel. Kongo skulle visst ha fem ganger mer penger enn det Dr. Evil skulle ha. Hmmm... Bra at presidenten avkreftet dette kravet.
ikke det at det hjelper, for nå skal visst Moland og French dømmes til døden fem ganger hver. FEM GANGER!! Holder det ikke med èn? At verdenssamfunnet bør slå tilbake, slik Moland sa i en kommentar til TV2, burde det ikke være noe tvil om. Jeg skal ikke legge meg inn i skyldsspørsmålet. det vet jeg selvfølgelig ingenting om. Jeg tviler også på at Moland og French er mors beste barn. Men det er bare magefølelsen min, og den bør ikke bestemme i dette tilfellet. Uansett hva de er, synes jeg veldig synd på de to mennene som ifølge diverse medier, ikke lever under spesielt gode standarer nede i Kongo. Stakkars mennesker. Tenk å sitte i en rettsal der du risikerer å bli dømt til døden, men samtidig le inni deg av aktors helt sinnsyke påstander og i det hele tatt hvilken farse den rettsaken må være.

Her er noen sitater fra aktor i saken, hentet fra TV2s Twitterside:

Aktor: -Ikke bare hadde de våpen. De hadde kart, GPS og kamera. De kan ikke være turister.

Virkelig? Hadde de kamera? Møkkamennesker! Tenk frekkheten. De ville ta bilder av Afrika. GPS? Hva feiler det mennesker som vil finne veien dit de skal? Hater dem intenst! Og jeg orker ikke engang gå inn på det faktum at de våget å gå rundt med kart..

Aktor: -Moland i uniform og mms bilder av våpen fra Molands mobil levner ingen tvil om skyld.

Ok, det er her magefølelsen min om at de ikke er mros beste barn kommer inn. Men dette er da ikke et bevis? Jeg kledde meg en dag bare i svart (ubevisst). Er jeg da en satanist?

Aktor: -Vi respekterer internasjonale regler og normer for rettsprosesser.

Jepp. Det stemmer!

Nå orker jeg ikke mer. Det er bare trist denne saken. Jeg føler virkelig med Moland og French. Uansett hva sannheten er.


Jerome Stanley Anderson

Ja, nå er det lenge siden jeg har skrevet noe her. Sommeren gjør gjerne slik med en.
Men på mandag morgen fikk jeg den triste nyheten om at min (hele Ulrikens) tidligere trener Jay Anderson, hadde mistet livet.
Dette var utrolig trist, for jeg hadde sterk tro på at han ville klare seg. Jeg snakket med han flere ganger i løpet av den siste sesongen, spesielt siden jeg og Peter Bullock måtte trene laget i Jay sitt fravær. Han ringte minst en gang i uken for å høre hvordan det stod til med laget. Hver eneste gang jeg spurte han om hvordan han hadde det, forklarte han meg at han var optimistsk, men at det tok lang tid. Han forstod seg ikke så mye på hva som skjedde og at det hele tok så lang tid. Men han klaget lite. Det eneste han gå utrykk for å mislike, var at han ikke fikk ta del i basketsesongen. Selv ikke da jeg sist snakket med han for en måned siden, virket han pessimistisk.
Da vi vant sluttspillet i år ringte han meg dagen etter og gratulerte. Han hadde sittet hele kvelden før foran dataen og oppdatert resultatet med F5. Han forklarte hvor utrolig stolt han var over spillerne og han hadde ikke et snev av bitterhet over at han ikk var der selv. Og hvis han hadde bitterhet, viste han det ikke. Og det var i grunn slik Jay var som trener. Han ønsket aldri å ta noe særlig av æren for triumfene våre, og det slet på han da vi tapte. Han gjorde heller ikke et stort nummer av seg selv på sidelinjen. Jay var klar over at basketball er spillernes spill. Treneren er der for å tilrettelegge og forberede laget til kamp. Og det gjorde han. Og han ga oss spillere ro da kampene var tettest. Det er få jevne kamper jeg har vært med på å tape med Jay som trener. Og det var ikke det at han tegnet opp noen sinnsyke plays eller kom med de smarteste innspillene. Han ga oss ro, og hadde tro på at vi som spillere ville holde roen og vinne. Det gjorde vi ofte.
Det desidert beste minnet jeg har fra Jay var da vi vant sluttspillet i 2007. Han hadde visst aldri vunnet en tittel som trener, noe jeg synes var rart. Han hadde jo coachet en sekk med lag i Sverige før han kom til oss.
Han var ikke den mest sprudlene fyren og  det var ikke slik at han hoppet opp og ned da sluttsignalet gikk. Han hadde bare et tilfreds uttrykk i ansiktet gjennom hele kvelden. Også på Egon, der vi spiste seiersmiddag klokken sent på kvelden, satt han med en øl i hånden og observerte feiringen med et smil. Det er slik jeg vil huske han. En god trener og i dette tilfellet, venn. Alle digget deg Coach!

De beste entertainerne

Ok, her er vi inne på et vanskelig område. Å definere hva som gjør en god entertainer er ikke det letteste. Men jeg har kommet frem til at jeg tar med idrettsstjerner, komikere, musikere og andre underholdende personligheter...
Hva gjør en person underholdende å se på? For noen er det snakk om mennesker som har på agendaen å gi av seg selv for at tilskuerne skal føle seg vel. Andre er bare underholdende, uansett om de ønsker det eller ikke. Tenk Mike Tyson.
Når jeg skriver listen må jeg nesten også ta med et par entertainere jeg ikke har noe særlig forhold til. Det blir typisk slik at jeg ikke selv har et forhold til dem, men jeg vet at de var blandt de største stjernene som noen sinne har eksistert.
Jeg har også bestemt meg for å telle ned, fremfor å begynne med den beste, slik som jeg har gjort på alle de andre listenene mine. Respekt til deg Holnasty, for at du minnet meg på at det muligens ville være en god idè!

10. Mike Tyson.
miketyson

Ok, kanskje er han ikke verdens mest sympatiske menneske. Han er tross alt dømt for voldtekt. Derfor blir det litt vanskelig å forklare denne listen til en prest, eller andre perfekte mennsker. Men Mike Tyson var helt latterlig underholdende. Jeg er ikke engang en bokseentusiast. Jeg bryr meg fint lite, og det sier litt om hvor fet Mike Tyson var da han holdt på som verst. jeg kan som sagt ikke mye om boksing, men jeg kan se på videoer av gamle kamper fra Tyson at han ikke var den mest fundamentalt riktige bokseren. Men hva skal du med teknikk når dyret i deg får slippe i fri? Ingenting. Mike Tyson så ut som en blanding av en gorilla og en tiger da han bokset, og jeg er helt sikker på at samtlige boksere som møtte han i hans prime var livredd i det de så det gale ansiktsuttrykket til Mike Tyson i andre siden av ringen. Pluss at han har en tatovering i ansiktet. Det krever mot å ha det! Respekt!
http://www.youtube.com/watch?v=-nuL0GlBgVI

9. Eddie Murphy.

Eddie Murphy var en gang i tiden en fantastisk entertainer. På den tiden var jeg veldig ung, circa null år gammel, men jeg har nå sett filmer og stand up og hele greien. Delirious og Eddie Murphy Raw må jo være obligatoriske show for mennesker som liker å le. Det gjør vel de fleste. Apropos det så var jeg på stand up på Ricks i går. Det satt en mann ved siden av oss som ikke klarte å trekke på smilebåndet en eneste gang! Hvem klarer det? Hvorfor var du der, min gode mann? Han så ut som en fyr som i tre måneder har lovet konen sin å bli med ut på byn. Ansiktet hans vitnet bare om at han ville hjem å pusse sølvtøyet eller noe.
Eddie Murphys siste prestasjoner, med unntak av å være eselet i Shrek, er ingenting å skryte av. Det er nesten pinlig hvor elendig det er. Men vi må allikevel være ærlig og gi han den credit han fortjener for hvor morsom han var på 80-tallet.
http://www.youtube.com/watch?v=H_hWnRhTy3o&feature=related

8. Bruce Lee.
brucelee

Jeg har gjennom alle år hatt diskusjoner med diverse venner om hvem som ville vunnet av Bruce Lee og Mike Tyson i en slosskamp. Jeg har alltid vært på Bruce Lee sin side. Han var så sinnsykt raskt at ingen vill fått tak i han. I mellomtiden ville han ha fått inn nok spark og slag at motstanderen ville falt i bakken. Dette er nå min teori. Det har nok litt å si at jeg alltid vil være på den fysisk minst intimiderendes side. Merkelig det..
Det å se på gamle Bruce Lee filmer er fortsatt like underholdende som det var da jeg var en liten gutt. Selv om jeg i dag sannsynligvis bare vil spole frem til slosskampene. De er spektakulære, og derfor bør Bruce Lee ha en plass på denne listen!
http://www.youtube.com/watch?v=5q9kYKtvYU0

7. Dennis Rodman.
dennisrodman2005082464972

Dennis Rodman er, for de som ikke vet, en av tidenes mest kontroversielle og samtidig spekatakulære idrettsutøvere. Det kan jeg si, helt uavhengig av at jeg selv spiller basketball. Når jeg hører navnet Dennsi Rodman tenker jeg på forsvarspill, returer, sminke, merkelige hårfarger og generelt barnslig oppførsel. Dritkult fra et underholdningssynspunkt!
Men livet hans er egentlig ganske trist når man tenker på det. Han ble en gang i 1993 funnet i en bil på parkeringsplass med en hagle. Dette ble tolket som et selvmordsforsøk. Det tviler jeg egentlig på. Det er vel mer en sånn skrik-om-hjelp ting... Jeg tror at hvis du virkelig vil drepe deg selv så klarer du det. Jeg tror heller ikke på Jerry Seinfelds teori om at mennesker som begår suicidale handlinger blir ekstra deppa av å ikke klare å gjennomføre det. "Flott, enda en ting jeg suger på", er hva Seinfeld tror de tenker. Jaja, nok om det.
Dennis Rodman er en av de mest unike basketspillerne verden har sett. Han scoret sjeldent, og han kunne spille forsvar på og stoppe spillere på alle fem posisjoner. Han hadde også en tendens til å komme under motstanderens hud på. Jeg vet ikke hv andre tenker, men jeg synes det er gøyere å se basketball når det er temperatur på banen. Det kunne Rodman skape.
Han har også skrevet en selvbiografi, "Bad as I Wanna Be". Sikkert verd å få med seg.
http://www.youtube.com/watch?v=Dze-VA2QCRo


6. Harald Eia.
oslolosen

For de som ikke vet hvem det er på bildet, så er det Oslolosen, Harald Eias beste karakter noensinne. For de som ikke vet hvem Harald Eia er; dere er teit! Harald Eia er i mine øyne verdens mest morsomme person. Ja, jeg gikk der. Jeg kalte en norsk komiker for verdens morsomste. Kom med hatet. Men sannheten er at Harald Eia er en av få mennesker i verden som er morsom bare ved å eksistere. Jeg kan seriøst ikke se på Harald Eia uten å begynne å le. Selv når han skal være seriøs. Og første gangen jeg så Oslolosen trodde jeg at jeg skulle dø. Jeg falt ned fra stolen, rullet på gulvet mens jeg fikk krampe i magen. Jeg fikk faktisk krampe i magen... Det har aldri skjedd før.
Hvis Harald Eia hadde vært en større internasjonal stjerne ville jeg hatt han høyere enn som nummer seks på listen.
http://www.youtube.com/watch?v=R65YyM7fB7U

5. Diego  Armando Maradona.
maradona041755sqlarge

Maradona blir den eneste fotballspilleren på listen min. Det er egentlig litt synd, og nesten urettferdig mot mitt største fotballidol, Zinedine Zidane. Men jeg må være litt fair mot Maradona. Han er den største entertaineren av de to. Det har egentlig mest med personligheten hans å gjøre. Pluss dramatikken i de største fotballprestasjonene hans. Guds hånd vil jo alltid være en evig omtalt episode for ekspempel. Det virket også som, og nå er jeg litt ute på tynn is, men det virket som han gjorde ting som revolusjonerte fotballspilleres teknikk og måten de behandlet ballen på.
Jeg har lest selvbiografien hans, og det er faktisk en utrolig fet bok. Det kommer tydelig frem i boken at Maradona var helt gal. Av alle tingene han har mot seg, det være narkotika eller å handse inn et mål i VM, er han utrolig nølende med å innrømme feil fra han egen side. Det er alltid noen andres feil. Utrolig komisk!
http://www.youtube.com/watch?v=NBpu-M6kXCk

4. Muhammad Ali.
muhammadaliversussonnyliston

Jeg vet veldig lite om Muhammad Ali. Det må jeg bare få sagt med en gang. Men jeg vet at bildet over er sykt stilig, og at filmen "Ali", av Michael Mann, avslørte Muhammad Ali som en veldig underholdende og morsom fyr. Han står jo også for en av de mest omtalte idretthendelsene i historien med "The Rmble in the Jungle" i Zaire i 1974. Den kampen har nok mye å si for legenden rundt Muhammad Ali. Dette er det jeg kan si om han. Jeg har han mest med fordi alle andre sier han var så sykt fet..

3. Elvis Prestley.
elvispresley

Jeg har det samme forholdet til Elvis Presley som jeg har til Muhammad Ali. Jeg vet lite om dem. Det er jo heller ikke så rart siden de holdt på lenge før jeg ble født. I Elvis sitt tilfelle døde han og lenge før jeg ble født. Men alle de voksne i livet mitt snakker om Elvis som en slags Gud. Kanskje var han det og. Jeg velger å stole på andre mennesker her. Jeg liker ikke engang musikken så voldsomt. Den er grei, men jeg kan aldri tenke meg at jeg ville satt på en Elvis-plate. Menmen, han var fet å se på når han danset. Og jeg kan tenke meg hvilke reaksjoner den typen bevegelser skapte blandt voksne mennesker på den tiden. Konservative USA må jo ha stått på hodet. Men slik er det med de største. Storheten deres vil alltid skinne gjennom, og vinne over haterne.

2. Michael Jackson.
michaeljacksonthrillerfront

I motsetning til Elvis og Ali, har jeg et godt forhold til Michael Jacksons artisteri. Jeg har jo allerede skrevet en del om Michael Jackson her på bloggen, så det er ikke så mye mer å si. Men jeg husker at jeg hos min far en sommerdag i 1992 fikk være våken og se på Jacko live i Bucuresti. Det er den feteste musikkopplevelsen jeg noensinne har sett. Konserten begynner rett og slett med at Michael Jackson står stille i rundt fem minutter. Publikum blir helt fra seg og ekstase, og allrede etter to tre minutter blir folk båret av gårde fordi de har besvimt. Tenk så kjipt da. Å glede seg gjennom flere år til å se på Michael Jackson bare for å besvime ved første øyekast. Det kaller jeg å kaste vekk penger. Men det sier litt om hvor stor Michael Jackson var. Så sinnsykt fet han var da han var på sitt beste!! Jeg må bare si det. Og jeg tror mange har den samme oppfatningen, og spesielt nå som han etter sin død er i rampelyset igjen. Det blir jo gjerne slik at vi begynner å høre på sangene og se på dansingen hans igjen. Jeg tror det er mange som tenker "Fy faen så sinnsykt ekstremt god han var!!".
http://www.youtube.com/watch?v=Rczgdgqpo9Q

1. Michael Jordan.
michael20jordan20dunk1

Michael Jordan er tidenes entertainer. Flere vil sikkert være uenig med meg siden han ikke var den mest humoristiske eller utadvendte personen verden har sett. Men ingen entertainere har vist en bedre evne til å tre frem når situasjonen krever et mirakel. Bare se på hvordan han avsluttet Bulls-karrieren sin. Han scoret 45 poeng i den sjette kampen i 98-finalene. Med 20 sekunder igjen av kampen stjeler han ballen fra Karl Malone, tar ballen opp selv, venter noen sekunder før han rister fra seg Bryon Russel og senker den avgjørende scoringen. Ingen andre kunne gjort det! Ingen har gjort det siden. Og jeg kan tenke meg at alle som det skuddet live tenkte at han ville score. Det var som om det var skjebnen.
Men hovedgrunnen til at MJ er numer en på listen er denne: Jeg kan vise Michael Jordan høydepunkter til hvem som helst og de vil digge det. Selv blinde 80-åringer vil sette pris på elegansen og artisteriet Jordan viste frem på basketbanen. Kanskje ikke blinde, men mennesker som aldri har sett en basketkamp setter pris på hva Jordan gjorde på banen. Og alt han gjorde var elegant. Michael Jordan kunne blitt gjengvoldtatt av en gruppe dvergsjimpanser uten at det ville sett stygt ut.
http://www.youtube.com/watch?v=vfjVtTgvbGQ

De mest betydningsfulle låtene for meg gjennom oppveksten.

Eyeyey, her ble vi dype med en gang ser jeg. Inspirert av Espen, som igjen er inspirert av moi, tenkte jeg å lage en liste over de sangene jeg har hatt sterkest forhold til i livet mitt. Før jeg begynner må jeg få lov til å si at dette ikke er en enkel sak. Noen sanger vil ligge igjen og føle seg utelatt og alene, uten å få havne på en såpass prestisjefull liste som denne.

En annen ting å tenke på er hvordan sanger kan prege en person. Er det de triste sangene, som kommer smygende inn i livet ditt når alt ser kjipt ut som blir de mest minneverdige, eller er det de svevende gladsangene du hører på dansegulvet (et sted jeg bare kjenner et par ganger i året, eller ikke i det hele tatt, alt ettersom hvilke øyne som ser)?. Eller er det rett og slett de sangene som fortest kan bringe deg tilbake i tid, til den grad at du nesten opplever et øyeblikk eller en tid på nytt igjen? Vi får se... Jeg er ikke helt sikker. Jeg tar det på magefølelsen.. Sangene blir verken kronologisk listet, eller plassert etter kvalitet.

1. With or Without You - U2.
Denne låten er bare helt genial for folk som har ett eller annet forhold til noen i livet de ikke helt finner ut av. Jeg regner egentlig med at alle mennesker opplever den følelsen en gang. Det er en kjærlighetssang, skrevet av Bono. Mer enn det vet vi ikke, ifølge den norske Wikipedia siden. Wikipedia er jo, ifølge Michael Scott fra The Office, den sikreste måten å skaffe skuddsikker informasjon fra nettet på. Det er tross alt helt vanlige mennesker som kan skrive hva de vil der, ifølge den dumme sjefen.
Ok, det var en digresjon. Jeg skal være like klysete og hemmelighetsfull som Bono, og ikke gidde å forklare hvorfor jeg liker denne sangen.

2. Billie Jean - Michael Jackson.
Det var da jeg først hørte Billie Jean som seks-åring, at jeg virkelig forstod hvor innih.....s genial musikken til Michael Jackson var/er. At Billie Jean, som kommer fra albumet "Thriller", nådde meg først, er litt rart ettersom at Dangerous var det første albumet jeg fikk i mitt unge liv. Men Billie Jean var nok den låten som satte forgudelsen igang. Jeg husker godt da jeg og brødrene David og Joakim Alræk på heltemodig vis øvet oss på de diverse Michael Jackson-movsene i kjelleren til familien Alræk. De hadde nemlig en helt latterlig kul plakat av Michael Jackson, iført en svart jakke og en hvit armebskytter eller noe. Ved siden av han satt det en panter. Jeg trodde på den tiden at Michael Jackson i tilliegg til å være kongen av pop, også var en slags geriljasoldat..

3. Paradise City - Guns`N Roses.

Denne sangen ble litt tilfeldig. Ikke fordi jeg ikke har noe forhold til den, men fordi jeg like godt kunne valgt "November Rain", "Welcome to the Jungle" eller "Sweet Child of Mine" fra samme gruppe. Jeg valgte Paradise City fordi jeg husker at jeg og de tre vennene mine fra den tiden jeg bodde i Vestre fantoftåsen, satt i stuen til han ene, Stian, og så på GNR-konsert. Den sangen jeg husker best fra konserten er Paradise City. Og det er ikke så gale egentlig. Sangen dominerer fullstendig! Jeg hadde forresten et religiøst forhold til Guns`N Roses gjennom barndommen min. Det var liksom de og Michael Jackson som var de store for meg.

4. Nothing Else Matters - Metallica.
Da jeg var liten var fetteren min, Aslak, min store helt. Han er fire år eldre enn meg og var dermed tre hakk kulere enn meg til enhver tid. Da jeg var seks år gammel var jeg så heldig at jeg fikk komme på besøkt til Aslak en sommer i hele to uker. Han klarte på den tiden å introdusere meg til Terminator 2, og Metallica. Når det gjelder Terminator 2, har jo den "You Could Be Mine" fra Guns`N Roses, som themesang. En sang som forresten akkurat ikke klarte å snike seg inn på listen min.
Nok om det. I ettertid har jeg funnet ut at Metallica blir hakket for hardt for meg. Jeg gidder heller ikke i dag sette meg ned å lære meg til å like all musikken deres. Men et par udødelige sanger har de, og "Nothing Else Matters" sitter helt klart høyest på himmelen.

5. Stan - Eminem.

Jeg har, som sikkert alle andre, hatt et visst forhold til rap gjennom oppveksten. Det har jeg egentlig ikke lenger, men noe av det som ble laget før var jo ganske bra. Eminem ble jo stor da jeg var rundt 13-14, og rap var liksom det stpre for oss på den tiden. Du var ikke tøff hvis du ikke gikk rundt med saggebukse, store klær og kunne sverge på at du digget rap. Bare da kunne du oppnå skikkelig "street cred". "Stan"  ble for meg den beste låten. Den har en tydelig tekst, som er sterk og full av innsikt fra Eminems side. Jeg sammenligner "Stan" med "The Wire". Den er usminket, prøver ikke å lage helter og er til for å vise en rå sannhet. Ikke mer, ikke mindre.

6. Come as You Are - Nirvana.

Jeg gikk i 22 år uten å ha så mye som et vagt forhold til verken Nirvana eller Kurt Cobain. Så, en sommerdag i 2008, hørte jeg "Come as You Are" på radio i Spania. Det første jeg tenkte var at jeg ikke likte Cobain, fordi jeg husker at han i mine tidligste år ble sammenlignet med det store rockidolet, Axl Rose. Det syntes jeg lite om på den tiden, så Cobain gikk gjennom de neste 16 årene som en gjøk som drepte seg selv med en hagle. Jeg beklager den oppfatningen til alle som alltid har digget Kurt Cobain.
Uansett. Da jeg hørte etter på sangen gikk det sannelig opp for meg hvor kraftfull den er, og hvilken bra vokalist som sang den. Pluss at introen, eller bakgrunnsmusikken (nå er jeg ute på tynt vann, for jeg kan verken nynne den skriftlig eller sette ord på musikkfaglige greier) er nesten hypnotiserende.
Til syvende og sist åpnet den til at jeg begynte å høre på Nirvana. Det er jeg glad for, siden de var dritbra! Synd han døde. Hvis jeg hadde digget Nirvana mens jeg var i live ville jeg blitt mer lei meg da Kurt Cobain døde enn det jeg ble da Michael Jackson døde. Han var tross alt bare 27 år gammel. Hvem vet liksom? Kanskje hadde han mer genial musikk å gi oss? Litt som da heath Ledger døde. Han avsluttet liksom med å levere noe som kommer til å bli den mest ikoniske rolletolkningen min generasjon vil oppleve (forhåpnetligvis ikke), som The Joker. Samme med Kurt Cobain. R.I.P.

Peace!
Les mer i arkivet » Januar 2010 » September 2009 » August 2009

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits